Om Identitet

Hermafroditos fra Herculaneum (1. århundre evt.), fra Wikimedia Commons.

«Naught loves another as itself
	Nor venerates another so
	Nor is it possible to Thought
	A greater than itself to know.»

-Wiliam Blake¹

Ikke-diskursivitet er et vanskelig konsept å formidle, til dels fordi alt språk er diskursivt.² Å skrive en setning innebærer en stor mengde diskursivitet: jeg, som subjekt, har en tanke, som jeg beskriver med ord. Ordene har deler, dvs. bokstaver i skriftspråket og lyder i tale, og hvert ord er en del av en setning. Setninger må kobles sammen for å formidle mer komplekse tanker. Ingen av disse delene gir mening uten kontekst. Hverken setningen eller ordene er det samme som tanken min.³ Tanken min er også diskursiv; jeg tenker meg ett eller flere objekter som er annerledes enn meg selv til en viss grad. Disse objektene er også forskjellige fra hverandre, og de kan også bli forskjellige fra seg selv, siden alting i verden endres over tid.

For monister er realiteten ikke-diskursiv, dvs. ikke-dual. I virkeligheten er det ingen forskjell mellom meg, tanken min, objektet jeg tenker på, setningen jeg skriver om det eller deg som leser. Vi kan tenke oss at den fenomenale verden er en sirkel, og realiteten er det endimensjonale punktet i sentret til sirkelen. Ved å observere omkretsen, kan vi oppdage at det må være en mer enhetlig arketyp – midten – av sirkelen, selv om vi ikke kan observere denne direkte.⁴ En teolog sa at Gud er en sfære hvis sentrum er overalt, og hvis omkrets er ingensteds.⁵

«Alle ser på Gud med forskrekkelse.»

-Arjuna i Bhagavadgita⁶

Nicolaus Cusanus identifiserer guddommen som li non-aliud, «det ikke-andre». Han mener at Gud er ikke-annet enn hva enn du vil peke til: det er ikke annet enn meg eller deg eller verden eller tanker eller godhet eller det jeg skriver nå. Gud er ikke-annet enn alt som eksisterer. Selv i den mest fryktinngytende handling kan du se Gud. Det er ikke feil å si at vi alle er Gud, forslørt av diskursivt mangfold. Da keiser Vespasian ble syk mot slutten av livet sitt, sa han ifølge Sveton, «Huff, jeg tror jeg blir en gud!»⁷ – det var vanlig på den tiden å tilbe avdøde keisere blant de udødelige gudene –, men han tok feil: man kan ikke bli hva man allerede er.

Jeg er Gud. Det følger at du også, kjære leser, er Gud. Det er heller ikke så usannsynlig at jeg er deg, og du meg. Det finnes bare én identitet, Gud, og alle ting er i ett med denne identiteten. Denne identiteten har ingen deler, fordi den er en absolutt enhet, men den er alle ting før de har blitt diskrete og ikke-identiske med hverandre, hvis prosess er en type illusjon.⁸ Om vi kunne avsløre virkeligheten slik den er, ville vi sett at det ikke er noe «vi», men et uendelig og uforanderlig Jeg.

«You do not get to consent to yourself – a definition of femaleness.»

-Andrea Long Chu⁹

Å være noe annet enn Gud er å være noe annet enn seg selv. I Haruki Murakamis novelle, «Drive My Car»,¹⁰ snakker den aldrende skuespilleren Kafuku med sjåføren sin, Misaki, om hvorfor han begynte å spille skuespill. Han forklarer at han startet i teatergruppen på universitetet for å tilbringe mer tid med en venninne, men han innså snart at skuespill var gøy:

«Jeg likte å gå inn i en rolle, være en annen enn meg selv, for så å kunne vende tilbake og bli meg selv igjen når forestillingen var over. Det gjorde meg glad.»

«Gjør det deg glad å kunne bli en annen enn deg selv?»

«Ja, så lenge jeg vet at jeg kan bli meg selv igjen.»

«Har det skjedd at du ikke har hatt lyst til å bli deg selv igjen?»

Kafuku tenker seg om en stund før han spør:

«Finnes det noe annet å vende tilbake til?»

Vi er et gudenes skuespill, hvor hver eneste rolle blir spilt av det samme Jeg. Det er ingenting annet å vende tilbake til enn dette Jeget, og dit – ikke tatt i den forstand at det er noen romslig forskjell mellom oss og det – må vi returnere til slutt. Denne prosessen er åndelig, intellektuell, enhetlig; det er ingen frelse uten askese og kjærlighet, intelleksjon og ekstase. Mennesket er ikke kroppen det er innviklet i, men sin rasjonelle sjel. Gud er alle tings ubetingede, absolutte, ukjennelige, enestående årsak. Om Gud søker noe, heter det hos Plotin, er det å bli noe annet enn seg selv.¹¹ Mennesket er noe annet enn seg selv.^{12, 13}

«And, no longer existing, I see what exists.»

-Antonin Artaud¹⁴

Noen ganger kan jeg se eller høre om noen andre og tenke at det er meg. Noen ganger kan jeg se meg i speilet og se en annen. Det er som om mitt lille jeg kan bli borte i små øyeblikk og gi plass til et større jeg, et som ikke er koblet direkte til kroppen min. Den første gangen jeg ble oppmerksom på dette var da jeg ennå ikke var blitt tenåring. Jeg trodde jeg var min avdøde oldefar som jeg elsket veldig høyt, og at når noen omtalte meg eller ham, omtalte de den samme personen. Her om dagen så jeg kroppen min reflektert i badeflisene mens jeg dusjet. Jeg så meg selv, men jeg hadde formen av Attis, den frygiske gudinnen. Sofisten Evnapios skriver om filosofen Sosipatra at hun åpenbart var en gudinne.¹⁵ Dette var ingen løgn.

En viss Evantes skal ha skrevet at mennesket ikke har sin egen medfødte form, men flere former som alle er fremmede for dets natur.¹⁶ En gydsdyrker sa: «Hva slags form er det jeg ikke har tatt?»¹⁷ Jeg har endret seg veldig med årene: jeg har endret navn og pronomen, jeg har endret kles- og hårstil mange ganger, jeg ser og høres ut som en annen person. Ofte kan jeg ha følelsen av å være en annen enn jeg var for noen år siden: alt ved meg har endret seg til den grad at det har blitt vanskelig å kjenne det gamle igjen i det nye, selv om det så klart er der. Kjæresten min sa nylig, etter at jeg sendte henne et bilde av meg som syttenåring, «Hvem er det?» Jeg tror vi alle undergår en slik forandring, fra livets morgengry til dødens natt.

All denne forandringen er midlertidig; det er bare det lille jeget som kan endre seg slik. Den eneste identiteten som ikke endres, er Guds: dette er den identiteten vi alle deler på mystisk og uforklarlig vis; den vi ikke kan anerkjenne når vi drukner oss selv i den turbulente og skyggeaktige verden, distraheres av flyktige smerter og gleder, seiere og nederlag; den som transcenderer all viten og alle midler. Det er riktignok sant at dette er den eneste identiteten som kan sies å være, om den ikke er hinsides væren selv,¹⁸ mens våre identiteter i kontrast blir til og går bort. Vi er vanligvis adskilt fra oss selv, fra Jeget som overskrider alt. Noen ganger kan vi glimte det, skimte det ukjente, uforståelige Jeget som er oss før vi blir oss. Der det før var det her og det der, dere og oss, er det plutselig ingen divisjon, ingen forskjell. Bare Jeg står igjen.

1. William Blake. William Blake: The Complete Poems, red. Alicia Ostriker (Penguin Books, 1977), 150. ↩︎
2. Jf. Platon. «Philebus», i The Works of Plato vol. IV, overs. Thomas Taylor, Floyer Sydenham (The Prometheus Trust, 2024), 18a-d. Her beskrives språket som et mangfold som blir omgjort til en enhet av den egyptiske guden Thoth. ↩︎
3. Plotin bemerker derimot at billedlig kan informasjon formidles mer enhetlig og ikke-diskursivt, selv om det fortsatt innebærer mangfold og diskursivitet. Jf. Enneadene 5.8.6. ↩︎
4. Damaskios. Traité des premiers principes vol. 1, red. Leendert G. Westerink, Joseph Combés (Les Belles Lettres, 1986), 82. ↩︎
5. Anonym. Liber viginti quattuor philosophorum, red. Martin Grabmann (Aschendorff, 1927), 2, https://www.hs-augsburg.de/~harsch/Chronologia/Lspost12/LiberXXIVphilosophorum/phi_2400.html (åpnet 26/12/25). ↩︎
6. Knut A. Jacobsen. Hinduismen (Pax Forlag, 2010), 106. ↩︎
7. Sveton. De divo Vespasiano, red. Jeffrey Henderson (Harvard University Press, 1997), 23.4. ↩︎
8. Damaskios. Traité des premiers principes vol. 1, red. Leendert G. Westerink, Joseph Combés (Les Belles Lettres, 1986), 76-77. ↩︎
9. Andrea L. Chu. Females (Verso, 2019), «Russel. You’re not too bad-looking, or, at least, you wouldn’t be if you’d put a skirt on and look like a woman.» ↩︎
10. Haruki Murakami. Menn uten kvinner, overs. Yngve J. Larsen (Pax Forlag, 2016), 26. ↩︎
11. Plotin. Enneadene, red. Arthur H. Armstrong (Harvard University Press, 1988), 6.9.6. ↩︎
12. Platon. Timaios, red. Johannes Burnet (Oxford University Press, 1978) 37a. ↩︎
13. Lloyd P. Gerson. «Irrationality in the Platonic Tradition», i Soul Matters: Plato and the Platonists on the Nature of the Soul, red. Sara Ahbel-Rappe, Danielle A. Layne, Crystal Addey (Society of Biblical Literature, 2023), passim. ↩︎
14. Antonin Artaud. Artaud 1937 Apocalypse: Letters from Ireland, overs. Stephen Barber (DIAPHANES, 2019), 12. ↩︎
15. Evnapios. Vitae sophistarum, red. Graeme Miles, Han Baltussen (Harvard University Press, 2023), 86. ↩︎
16. Johannes Picus. Oratio, red. Brian P. Copenhaver (Harvard University Press, 2022) 10. ↩︎
17. Catullus. Poems, red. Francis W. Cornish, John P. Postgate, John W Mackail (Harvard University Press, 1913), 63.62 ↩︎
18. Platon. Republikken, red. Johannes Burnet (Oxford University Press, 1978) 509b. ↩︎